SYSTEMATISK UNDERFINANSIERING AV BARNEHAGENE FØRER TIL TENÅRINGSVOLD

Av Annelinn Skjong-Børsting, psykologisk rådgiver Linerla AS
Publisert i Romerikes Blad 30.11.2020 og barnehage.no 01.12.2020

Redigert 03.12.2020

Det sier seg selv at det er problematisk med forskjeller i tilskudd til kommunale og private barnehager. Problemet stikker imidlertid langt dypere. Underfinansieringen av nasjonens viktigste institusjon viser seg stadig tydeligere i brutal ungdomsvold og utfordrende adferd hos barn i barnehage og skole. Jeg våger å påstå at det er en sammenheng her fordi vi fra vitenskapelig hold vet at det er sammenheng mellom stimulering tidlig i livet og hjernens utvikling. Slik jeg ser det er negative utviklingstrender hos samfunnets yngre grupper en helt naturlig konsekvens av at barnehagene er underfinansiert og ikke minst undervurdert.

De fleste som jobber i barnehage er slående åpne for kunnskap og impulser, de er særdeles omsorgsfulle overfor både barn, foreldre og hverandre, mange er lidenskapelig opptatt av å gjøre en solid jobb hver eneste dag og de har både bred og dyp kunnskap og kompetanse. Og de synes de har den beste jobben i hele verden. Litt av et utgangspunkt for den som vil utvikle god pedagogikk (god stimulering)! Ansatte med formell kompetanse smøres imidlertid tynt utover fordi mange medarbeidere mangler akademisk kompetanse og innsikt. Faglærte bruker tid i møter og annet på bekostning av tid med barna og personell de skal lede. Det finnes ikke midler til flere ansatte som innfrir kravet om formell utdannelse og det er heller ikke midler til ansatte med høyere formell vitenskapelig utdannelse som doktorgrad eller flere master-/bachelorgrader.



“I feel thin, sort of stretched, like butter scraped over too much bread.”
Bilbo Baggins ― J.R.R. Tolkien, The Fellowship of the Ring

Det å jobbe i barnehage anses av mange som “noe å gjøre” mens man venter på drømmejobben eller finner ut hva man skal studere. Kunnskapsgrunnlaget hos disse barnehagemedarbeiderne kan mer eller mindre ene og alene bestå av erfaring fra egen barndom og egne barn – noe som, med respekt å melde, ikke er tilstrekkelig når andres barn skal ha et tilpasset pedagogisk tilbud, attpåtil i en setting med mange andre barn tilstede – alle med sine forutsetninger og behov. Unge talenter risikerer å skyves ut av en arbeidskultur der lang erfaring og fastlåste, foreldede oppfatninger av hva «god oppdragelse» skal handle om, dominerer. Det å være barnehageansatt er et lavstatusyrke, et kvinnedominert yrke, et lavtlønnet yrke, et yrke med få utviklingsmuligheter. Barnehagene har flat organisasjonsstruktur og baserer mange steder daglig drift på erfaring, synsing og hjerte uten nødvendigvis tilstrekkelig oppmerksomhet rundt lovverk, rammeplan og kunnskap fundert i vitenskap, og uten tilstrekkelig støtte fra sentrale kunnskapsinstitusjoner. Statped, barnevernstjeneste, PPT m.fl. er etter min mening også underfinansiert, og forskning på universiteter og høyskoler når ikke ut til mange av dem som bokstavlig talt jobber på gulvet. Derfor svikter systemet.

Folk får barn rett som det er (takk og pris for det) og disse barna vil staten ha i barnehage, gjerne fra lavest mulig alder. Når barna først er der er de prisgitt kvaliteten på oppbevaringen. Foreldre lever i troen på at rammeplan og vitenskapelig oppdatert kunnskap om hva som bør gjøres blir fulgt, men så lenge det eksisterer en slags liksom-plan bryr man fra statlig hold seg katten om hva det er som faktisk foregår i praksis fra dag til dag. Følgelig blir kvaliteten på den daglige stimuleringen av de yngste, mest plastiske (formbare) hjernene, ufrivillig begredelig.

Regn ut hvor stor prosentandel av en toårings liv en uke er. Ta så med i betraktning at en toårings hjerne utvikler seg så raskt og komplekst at en eneste dag med suboptimal stimulering vil ha uforholdsmessig større negativ konsekvens enn om du som voksen har en dritt dag, en dritt uke eller et dritt år 2020. Et eksempel på resultatet av knapp kompetanse og knappe ressurser i barnehagen er strenge stemmer som passer tiden, fremfor reguleringsstøttende varme.



Reguleringsstøtte i barnehagen er avgjørende for at et lite barn skal kunne utvikle evnen til å klare å takke nei til raske penger når hen er 13, konsentrere seg om boka når hen er 12, si “ikke vær sånn 'a” når kompisen vil klå på en sovende venninne på fest når hen er 16, la vær å selvmedisinere og selvskade når verden blir svart, ta vare på venner og familie, være en engasjert ressurs i demokratiet, konsentrere seg på skolen, forstå at “vi slår ikke”, komme med et kosedyr når et annet barn gråter, våge å si ifra når noe er urettferdig, våge å tro på egen verdi, våge å si nei, takke ja, være glad, tåle motgang, få venner, be om hjelp når det virkelig gjelder, ha et godt liv, et langt liv.

Den makten ansatte i barnehagene har over vår felles fremtid er av dimensjoner. Og så våger vi å redusere tilskudd, jobbe der når vi ikke helt bryr oss, våger å se ressursknappheten som omdisponeringsløsbar. Våger vi virkelig? Legg en hånd over mellomgulvet, kjære leser, og kjenn etter om du våger å la spiren til en statsleder, en politibetjent, en lærer, en lege, en renholdsarbeider, en omsorgsarbeider, en som skal ta vare på dine barn når de blir gamle bli understimulert i barnehagen i dag så hjernen lærer å kaste skyld, kjenne skam og trekke våpen fremfor å finne prososiale løsninger og glede i en travel hverdag med usikker økonomi.



Jeg hever stemmen for å ruste opp barnehagene. De trenger kompetanse og flere hender, høyere lønn og etterpå økt tillit. Det er der løsningen til nasjonens utfordringer ligger. Morgendagen er i barnehagenes hender.

 
Kids%20Swinging_edited.jpg